Bunad: En kjærlighetshate-historie
Ah, bunad. Den norske nasjonaldrakten som får oss til å føle oss både vakre og som om vi har fått på oss et lite hus. Jeg mener, hvem har vel ikke hatt den uheldige opplevelsen av å prøve å komme seg inn i bunaden sin? Det er som å spille russisk rulett med glidelåsen – du vet aldri om du vil se ut som en prydelig statue eller en pølse som er pakket for stramt.
Og la oss ikke glemme hvor mye disse bunadene koster! Jeg kunne sikkert ha investert i en halv hest eller et lite feriehus i Syden for prisen av en bunad. Og så er det all vedlikeholdet! Du må sørge for at den alltid er ren, presset og klar til bruk. Jeg skal være ærlig – jeg har sett bunader som har fått mer omsorg enn noen av mine planter, og de døde.
Men selv med all klagingen, er det noe spesielt med bunaden. Den gir deg en følelse av tilhørighet, og når du endelig får den på, kan du ikke hjelpe for å føle deg som en del av noe større. Det er som å være en del av en eksklusiv klubb, hvor medlemmenes eneste krav er å se bra ut og være villig til å stå stille for evig i en foto-økt.
Og så er det festene! Ingenting slår en god gammeldags 17. mai-feiring iført bunad. Men skal vi snakke om hvor mye mat du må unngå for ikke å se ut som en hippopotamus i bunad? Og enda verre – hvordan skal man spise pølse med lompe uten å søle? Den kampen er ekte, folkens.
Så her står jeg, med bunaden som står i skapet og venter på sitt neste eventyr. Ja, det er en kjærlighetshate-historie, men hva ville vel livet vært uten litt drama og en dose latter? Neste gang du ser noen i bunad, gi dem et klapp på skulderen. De har kjempet en stille krig, og vi vet alle at det er verdt det i slutten av dagen – eller i det minste til neste gang vi må ta den på.
Og la oss ikke glemme hvor mye disse bunadene koster! Jeg kunne sikkert ha investert i en halv hest eller et lite feriehus i Syden for prisen av en bunad. Og så er det all vedlikeholdet! Du må sørge for at den alltid er ren, presset og klar til bruk. Jeg skal være ærlig – jeg har sett bunader som har fått mer omsorg enn noen av mine planter, og de døde.
Men selv med all klagingen, er det noe spesielt med bunaden. Den gir deg en følelse av tilhørighet, og når du endelig får den på, kan du ikke hjelpe for å føle deg som en del av noe større. Det er som å være en del av en eksklusiv klubb, hvor medlemmenes eneste krav er å se bra ut og være villig til å stå stille for evig i en foto-økt.
Og så er det festene! Ingenting slår en god gammeldags 17. mai-feiring iført bunad. Men skal vi snakke om hvor mye mat du må unngå for ikke å se ut som en hippopotamus i bunad? Og enda verre – hvordan skal man spise pølse med lompe uten å søle? Den kampen er ekte, folkens.
Så her står jeg, med bunaden som står i skapet og venter på sitt neste eventyr. Ja, det er en kjærlighetshate-historie, men hva ville vel livet vært uten litt drama og en dose latter? Neste gang du ser noen i bunad, gi dem et klapp på skulderen. De har kjempet en stille krig, og vi vet alle at det er verdt det i slutten av dagen – eller i det minste til neste gang vi må ta den på.
Kommentarer (0)
Logg inn for å skrive en kommentar
Ingen kommentarer ennå.