Bussturen hvor du kjenner du lever (foreløpig)
Det finnes øyeblikk i livet hvor man lurer på om universet tester deg. Som når man står på bussholdeplassen, småtrøtt, småkald, og smålei alt som ligner offentlig transport – og bussen ruller inn som om den har fått i seg to Red Bull og en eksistensiell krise.
Dørene spretter opp med et pschhhk som minner mer om en trøtt drage som akkurat har gitt opp livet, og ut av førersetet titter en bussjåfør som ser ut som han nettopp har blitt gjenfødt… mot sin vilje.
Han nikker til deg. Et sånt nikke-nikke som sier:
«Jeg vet hvordan dette ser ut. Og du har rett.»
Du setter deg. Sikkerhetsbelte? Hahaha, så søt du er. Dette er buss. Her satser man på ren viljestyrke og friksjon mot setet.
Før du rekker å sette deg til rette, brøler motoren som en sint støvsuger, og bussen skyter frem. Ikke som en vanlig buss, nei… som om sjåføren har bestemt seg for at i dag skal vi teste hvor mye et dieseldyr egentlig tåler.
Du kjenner et rykk i ryggraden som gjør at du oppdaterer testamentet ditt mentalt. Og så begynner turen.
Han tar første sving som om han akkurat har oppdaget at svinger finnes. Du kan se det i blikket hans: Å nei, kurver… sånn gjør man jo i spill!
Bussen lener seg. Du lener deg. Hele universet lener seg. Gamla på sete 3C begynner å be stille, og en ung kar bak roper «WOOOH!» som om han er på Tusenfryd og ikke på Rute 630 fra Krapfossbrua.
Neste sving bekrefter teorien: sjåføren kjører enten som om han har stjålet bussen… eller som om han øver til sin første kjøretime akkurat nå. Han har hele pakken:
• den plutselige panikkbremsen
• den optimistiske fartsøkningen
• og den klassiske «oj, der var det en fotgjenger, men heldigvis overlever vi kanskje dette»
Du begynner å lure på om han egentlig bare er en fyr som fant en bussnøkkel og tenkte:
«Hvor vanskelig kan det være? Det er som å sykle. Bare… større. Og med flere vitner.»
Midt i kaoset står det en fyr og prøver å trykke på STOPP-knappen. Han treffer aldri, for hver gang fingeren nærmer seg knappen, får sjåføren et nytt «nå skal vi teste tyngdekraften»-rykk. Til slutt må passasjeren hoppe etter knappen som en sulten katt etter en laserpeker.
Til slutt – som etter en slags kollektiv overlevelsesterapi – stopper bussen. Eller, bremser ned i et mønster som kan minne om stopp.
Dørene åpner seg. Du vakler ut som et nyfødt rådyr med indre ødelagte komponenter og en ny respekt for alt som ikke har hjul. Sjåføren nikker igjen. Samme blikk som i stad, bare med et snev av «vi gråt litt sammen, gjorde vi ikke?»
Og mens bussen freser videre, tenker du:
Neste gang går jeg. Til og med i regn. Til og med oppoverbakke. Til og med hvis Tonje står på toppen og ler fordi jeg er en dramatisk sjel.
For alt er bedre enn en bussjåfør som kjører som om livet hans er en actionfilm, men førerkortet hans fortsatt er i PDF-utkast.
Neste tur blir bedre… håper jeg.
Dørene spretter opp med et pschhhk som minner mer om en trøtt drage som akkurat har gitt opp livet, og ut av førersetet titter en bussjåfør som ser ut som han nettopp har blitt gjenfødt… mot sin vilje.
Han nikker til deg. Et sånt nikke-nikke som sier:
«Jeg vet hvordan dette ser ut. Og du har rett.»
Du setter deg. Sikkerhetsbelte? Hahaha, så søt du er. Dette er buss. Her satser man på ren viljestyrke og friksjon mot setet.
Før du rekker å sette deg til rette, brøler motoren som en sint støvsuger, og bussen skyter frem. Ikke som en vanlig buss, nei… som om sjåføren har bestemt seg for at i dag skal vi teste hvor mye et dieseldyr egentlig tåler.
Du kjenner et rykk i ryggraden som gjør at du oppdaterer testamentet ditt mentalt. Og så begynner turen.
Han tar første sving som om han akkurat har oppdaget at svinger finnes. Du kan se det i blikket hans: Å nei, kurver… sånn gjør man jo i spill!
Bussen lener seg. Du lener deg. Hele universet lener seg. Gamla på sete 3C begynner å be stille, og en ung kar bak roper «WOOOH!» som om han er på Tusenfryd og ikke på Rute 630 fra Krapfossbrua.
Neste sving bekrefter teorien: sjåføren kjører enten som om han har stjålet bussen… eller som om han øver til sin første kjøretime akkurat nå. Han har hele pakken:
• den plutselige panikkbremsen
• den optimistiske fartsøkningen
• og den klassiske «oj, der var det en fotgjenger, men heldigvis overlever vi kanskje dette»
Du begynner å lure på om han egentlig bare er en fyr som fant en bussnøkkel og tenkte:
«Hvor vanskelig kan det være? Det er som å sykle. Bare… større. Og med flere vitner.»
Midt i kaoset står det en fyr og prøver å trykke på STOPP-knappen. Han treffer aldri, for hver gang fingeren nærmer seg knappen, får sjåføren et nytt «nå skal vi teste tyngdekraften»-rykk. Til slutt må passasjeren hoppe etter knappen som en sulten katt etter en laserpeker.
Til slutt – som etter en slags kollektiv overlevelsesterapi – stopper bussen. Eller, bremser ned i et mønster som kan minne om stopp.
Dørene åpner seg. Du vakler ut som et nyfødt rådyr med indre ødelagte komponenter og en ny respekt for alt som ikke har hjul. Sjåføren nikker igjen. Samme blikk som i stad, bare med et snev av «vi gråt litt sammen, gjorde vi ikke?»
Og mens bussen freser videre, tenker du:
Neste gang går jeg. Til og med i regn. Til og med oppoverbakke. Til og med hvis Tonje står på toppen og ler fordi jeg er en dramatisk sjel.
For alt er bedre enn en bussjåfør som kjører som om livet hans er en actionfilm, men førerkortet hans fortsatt er i PDF-utkast.
Neste tur blir bedre… håper jeg.
Kommentarer (0)
Logg inn for å skrive en kommentar
Ingen kommentarer ennå.