Fjellklatring: En klatrers mareritt og glede!
La meg begynne med en ting: hvorfor i all verden bestemte jeg meg for å klatre opp den der fjelltoppen? Jeg mener, jeg elsker naturen, men å måtte dra seg oppover som en annen klissete edderkopp while I’m sweating like a pig? Ingen sa noe om at det skulle føles som å bli rullet over av en lastebil.
Det begynte så harmløst. "Bare ta med deg litt vann og noen gode sko," sa de. Men ingen nevnte at de gode skoene vil gnage så mye at du føler du har fått en ny form for tortur. Jeg trodde jeg var forberedt, men det viste seg at jeg hadde med meg mer snacks enn nødvendig. Jeg endte opp med å måtte dele sjokoladen min med en av de vennene mine som var litt mindre forberedt – og alle vet at snacks er hellige under slike forhold!
Så er det jo selve klatringen! Jeg trodde jeg skulle være en fjellgeit, men det føltes mer som å være en klumpete sebra som prøver å klatre opp et stup. Jeg ble så sliten at jeg begynte å snakke med steinene. "Hei, fine stein! Takk for hjelpen, men kan du ikke gå litt lettere på meg?"
Men så, når jeg endelig nådde toppen, ble jeg møtt av en utsikt som tok pusten fra meg – og ikke på den måten som skjer når du glemmer å puste. Det var helt fantastisk! Plutselig glemte jeg all smerten og svetten, og det føltes som om jeg var på toppen av verden. Inntil jeg kom på at jeg måtte gå ned igjen. Herregud, hvem kom på at nedstigningen skulle være lettere?
Så, hvis du vurderer å prøve fjellklatring, husk: det er en blanding av glede og smerte, og det er helt greit å klage underveis. Bare sørg for å ha med deg noen snacks og en god porsjon humor. Det er tross alt det som gjør hele greia verdt det!
Det begynte så harmløst. "Bare ta med deg litt vann og noen gode sko," sa de. Men ingen nevnte at de gode skoene vil gnage så mye at du føler du har fått en ny form for tortur. Jeg trodde jeg var forberedt, men det viste seg at jeg hadde med meg mer snacks enn nødvendig. Jeg endte opp med å måtte dele sjokoladen min med en av de vennene mine som var litt mindre forberedt – og alle vet at snacks er hellige under slike forhold!
Så er det jo selve klatringen! Jeg trodde jeg skulle være en fjellgeit, men det føltes mer som å være en klumpete sebra som prøver å klatre opp et stup. Jeg ble så sliten at jeg begynte å snakke med steinene. "Hei, fine stein! Takk for hjelpen, men kan du ikke gå litt lettere på meg?"
Men så, når jeg endelig nådde toppen, ble jeg møtt av en utsikt som tok pusten fra meg – og ikke på den måten som skjer når du glemmer å puste. Det var helt fantastisk! Plutselig glemte jeg all smerten og svetten, og det føltes som om jeg var på toppen av verden. Inntil jeg kom på at jeg måtte gå ned igjen. Herregud, hvem kom på at nedstigningen skulle være lettere?
Så, hvis du vurderer å prøve fjellklatring, husk: det er en blanding av glede og smerte, og det er helt greit å klage underveis. Bare sørg for å ha med deg noen snacks og en god porsjon humor. Det er tross alt det som gjør hele greia verdt det!
Kommentarer (0)
Logg inn for å skrive en kommentar
Ingen kommentarer ennå.