Jotunheimen: Naturens egen klatrevegg med sure miner

Ah, Jotunheimen! Norges fantastiske fjellheim som ser ut som om noen har strødd sukker over fjellene. Du vet, når du står der, med vinden som kaster snø mot ansiktet ditt, og tenker "Ja, dette er det jeg drømte om!". Ja, drømte om å fryse beina av meg mens jeg ser på folk som klatrer oppover som om de er fjellgeiter i sitt rette element. Jeg mener, hva er greia med det?

Det er som om naturen har bestemt seg for å ta en litt for hard havn og tenker "La oss se hvor mange av dem som kan få hjerteinfarkt på vei opp til Glittertind!". Du vet, man pakker sekken, er supermotivasjon til å gå til fjells, og så er man 200 meter fra bilen igjen, svett og klissete på grunn av det klamme været. Men så ser du utsikten... og wow! Det er som et Instagram-filter som ble laget av Gud selv.

Og så er det dette med stiene. Hvem har laget de? En blind mus? Det er som en dårlig labyrint, og du finner deg selv å gå i sirkler, mens du mumler stygge ord om kart og kompass. Og hva med de "vennlige" folkene som alltid er på tur? Du vet, de som smiler og sier "livets beste øyeblikk skjer her!". Ja, ok, men jeg vil helst ha en sofa og en god film, takk.

Men på den annen side, når du til slutt kommer til toppen, og kjenner på den fantastiske følelsen av å ha overlevd, så kan du nesten glemme det. Det er som en blanding av triumf og lettelse. Så, mine tanker om Jotunheimen? Ja, det er en blanding av frustrasjon og glede. Men jeg kommer garantert til å gjøre det igjen... så snart jeg finner ut hvordan man bruker et kart.