Julebord: Glede, matforgiftning og alt i mellom!
Ah, julebord! Den tiden på året hvor vi feirer med kolleger vi vanligvis bare utveksler høflige nikk med. Gled deg til å spise til du nesten må knappe opp buksa, og drikke så mye at du glemmer at du egentlig ikke liker noen av dem!
Første gang jeg deltok på et julebord, trodde jeg at jeg skulle ha det moro. Jeg hadde til og med på meg en festlig kjole som jeg har spart hele året for å bruke. Men selvfølgelig, når man først har lagt inn en innsats for å se bra ut, ender man opp med å stå i en sirkel av folk som diskuterer hvor mange kopper kaffe de drikker i løpet av en arbeidsdag. Wow, riveting stuff!
Og maten! Åh, maten. Jo, jeg elsker ribbe og pinnekjøtt som enhver annen, men hvorfor må alt være så torrt? Det er som om kokken har glemt at vi har smaksløker. Skal vi klage? Nei, vi skal smile og late som om vi elsker det, mens vi prøver å skjule en hoste av tørke.
Og så er det dansen. Jeg vet ikke med dere, men etter et par glass vin, føler jeg meg som Shakira, men ser mer ut som en rabagast. Det er alltid den ene kollegaen som tar det for langt og utfordrer oss til å danse "Macarena". Plutselig er vi ikke bare kolleger, men også medvirkende i en skrekkfilm.
Men vet dere hva? Når vi ser tilbake på disse julebordene, er de alltid fylt med minner. Ja, vi klager og himler med øynene, men vi ler også. Så kanskje julebord ikke er så gale likevel. La oss bare håpe på litt bedre mat neste gang!
Første gang jeg deltok på et julebord, trodde jeg at jeg skulle ha det moro. Jeg hadde til og med på meg en festlig kjole som jeg har spart hele året for å bruke. Men selvfølgelig, når man først har lagt inn en innsats for å se bra ut, ender man opp med å stå i en sirkel av folk som diskuterer hvor mange kopper kaffe de drikker i løpet av en arbeidsdag. Wow, riveting stuff!
Og maten! Åh, maten. Jo, jeg elsker ribbe og pinnekjøtt som enhver annen, men hvorfor må alt være så torrt? Det er som om kokken har glemt at vi har smaksløker. Skal vi klage? Nei, vi skal smile og late som om vi elsker det, mens vi prøver å skjule en hoste av tørke.
Og så er det dansen. Jeg vet ikke med dere, men etter et par glass vin, føler jeg meg som Shakira, men ser mer ut som en rabagast. Det er alltid den ene kollegaen som tar det for langt og utfordrer oss til å danse "Macarena". Plutselig er vi ikke bare kolleger, men også medvirkende i en skrekkfilm.
Men vet dere hva? Når vi ser tilbake på disse julebordene, er de alltid fylt med minner. Ja, vi klager og himler med øynene, men vi ler også. Så kanskje julebord ikke er så gale likevel. La oss bare håpe på litt bedre mat neste gang!
Kommentarer (0)
Logg inn for å skrive en kommentar
Ingen kommentarer ennå.