Mine tanker om Film fra Sør – En klage med et smil!

Åh, Film fra Sør – jeg elsker deg, men kan vi snakke om noe? For det første, hvorfor må alle filmer fra Sør være så dype? Jeg mener, kan vi ikke ha litt mer lettbeint moro? Jeg gikk inn med forventninger om å se noe lett og britisk humor, men endte opp med å føle at jeg måtte lese en doktorgrad for å forstå plottet. Jeg ble sittende der, som en 6-åring som prøver å løse Rubiks kube. Hjelp!

Og så er det alltid de karakterene! Det er som om de har samlet alle de mest tragiske skjebnene fra hele Sør-Afrika, Brasil og resten av den varme delen av verden, for å lage en film som får deg til å gråte mer enn når du ser på en katt som prøver å spise en lemon meringue-pai. Men hey, det er jo en del av sjarmen, ikke sant?

La oss ikke glemme filmene som er så «kulturelle» at jeg føler jeg må ta med meg kniv og gaffel for å navigere gjennom dem. Jeg sitter der i kinosalen, prøver å følge med når det plutselig dukker opp en dansescene som ser ut som de har filmet det på en bakgård med en 90-talls videokamera. Ja, jeg kan se at det er kunst, men jeg klarer ikke helt å ta det på alvor når det ser ut som en reklame for en lokal pølsefest.

Men til tross for all klagingen (og tro meg, det er mye mer!), må jeg innrømme at Film fra Sør alltid gir meg noe å tenke på. Det åpner øynene mine for ulike kulturer og perspektiver. Så, kanskje det er verdt de 120 minuttene med forvirring og gråt? Kanskje? Ja, jeg tror jeg må gi det en sjanse til. Men kan vi ikke bare ha en film om en katt som blir superhelt neste gang?

Så, folkens, la oss heve glassene for Film fra Sør – klagende, men alltid fascinerende! 🍷