Mine tanker om Hiking: Hvorfor gjør vi dette mot oss selv?
Å gå på tur, eller som jeg liker å kalle det: "det frivillige masochisme-prosjektet", har alltid vært en populær aktivitet. Når du ser folk med rygger fulle av utstyr, smilende og glade som om de nettopp har oppdaget livets mening, må jeg innrømme at jeg ofte har lyst til å stille dem et spørsmål: "Er dere gale?"
La oss være ærlige, det er ikke alltid så idyllisk som det ser ut på Instagram. Jeg mener, det begynner alltid så bra – du pakker sekken, tar med deg snacks (fordi snacks er livet) og ser ut som en skikkelig utendørsproff. Men så, etter bare 15 minutter med stigning, innser du at ‘frisk luft’ er en myte, og ‘naturskjønn utsikt’ kanskje bare er en spøk fra moren til de som elsker å gå på tur.
Og la oss ikke glemme det uunngåelige: myggene. De er som små, irriterende venner som ikke forstår hintet om at du har nok av dem. Du står der, klør deg i nakken, mens du prøver å ta et "naturlig" bilde som ser ut som en reklame for en fjellklatringsklubb. Spoiler alert: det ser ut som du nettopp har kommet ut av et eksperiment med dårlig belysning og en uheldig mengde svette.
Og hva med de bratte bakkeoppstigningene? Glem cardio, jeg tror jeg nådde nivået av å være en moderne gladiator, med det eneste målet å overleve og få en selfie på toppen. Det er alltid en person som "bare må" ta en liten avstikker til en utsiktspunkt som, ifølge dem, skal være "helt fantastisk". Spoiler: det innebærer mer enn bare tre ekstra minutter gåing, og det ender med at vi alle har lyst til å bli liggende i en haug av steiner.
Men, etter alt dette kjaset, når vi endelig når toppen, ser vi ut over landskapet og tenker: "Ja, dette var faktisk verdt det... helt til vi må gå ned igjen." Så er det tilbake til virkeligheten, men med flere myggstikk og knallrøde ansikt. Hvem sa at hiking var en god idé?
Så er du klar for å ta en tur? Husk å pakke ekstra snacks – og kanskje en myggspray eller to!
La oss være ærlige, det er ikke alltid så idyllisk som det ser ut på Instagram. Jeg mener, det begynner alltid så bra – du pakker sekken, tar med deg snacks (fordi snacks er livet) og ser ut som en skikkelig utendørsproff. Men så, etter bare 15 minutter med stigning, innser du at ‘frisk luft’ er en myte, og ‘naturskjønn utsikt’ kanskje bare er en spøk fra moren til de som elsker å gå på tur.
Og la oss ikke glemme det uunngåelige: myggene. De er som små, irriterende venner som ikke forstår hintet om at du har nok av dem. Du står der, klør deg i nakken, mens du prøver å ta et "naturlig" bilde som ser ut som en reklame for en fjellklatringsklubb. Spoiler alert: det ser ut som du nettopp har kommet ut av et eksperiment med dårlig belysning og en uheldig mengde svette.
Og hva med de bratte bakkeoppstigningene? Glem cardio, jeg tror jeg nådde nivået av å være en moderne gladiator, med det eneste målet å overleve og få en selfie på toppen. Det er alltid en person som "bare må" ta en liten avstikker til en utsiktspunkt som, ifølge dem, skal være "helt fantastisk". Spoiler: det innebærer mer enn bare tre ekstra minutter gåing, og det ender med at vi alle har lyst til å bli liggende i en haug av steiner.
Men, etter alt dette kjaset, når vi endelig når toppen, ser vi ut over landskapet og tenker: "Ja, dette var faktisk verdt det... helt til vi må gå ned igjen." Så er det tilbake til virkeligheten, men med flere myggstikk og knallrøde ansikt. Hvem sa at hiking var en god idé?
Så er du klar for å ta en tur? Husk å pakke ekstra snacks – og kanskje en myggspray eller to!
Kommentarer (0)
Logg inn for å skrive en kommentar
Ingen kommentarer ennå.