Mine tanker om Jobb: En evig kamp med alarmklokken

Åh, jobb. Den evige kampen mellom å tjene penger og å opprettholde min mentale helse. Hver morgen, klokken 07:00, ringer alarmklokken som om den er på en krigsbane. Jeg mener, hvorfor kan ikke folk bare forstå at jeg har en dyp kjærlighet for å ligge i sengen til klokken blir 10?

Og så er det den gode gamle jobben, der man får utdelt flere oppgaver enn man har minutter i døgnet. Jeg har ofte lurt på om sjefen min har et hemmelig rom hvor han eller hun lager oppgaver som de sender ut til oss som en slags moderne dagligdagse Quidditch-kamp. "Her, ta denne rapporten, og så kan du også redde verden. Lykke til!"

Og kan vi snakke om møter? Å sitte i et rom (eller på Zoom, værre er det!) og høre på folk som snakker om "synergier" som om de er de nye superheltene er en opplevelse man bare må le av – eller gråte over, avhengig av hvor mye kaffe jeg har drukket.

Men så er det jo de små gledene. Som å se kollegaene mine kjempe om siste bit av sjokoladekaken i lunsjpausen – det er som en episode av "MasterChef", men med mindre drama og mer smuler. Eller de gangene vi ringer inn for å si vi er forsinket og deretter later som det er en livsfarlig situasjon. "Å nei, jeg ble sittende fast i heisen!" Selv om jeg bare tok en ekstra lang frokost.

Så ja, jobben kan være et maraton av klager, men la oss ikke glemme humoren i det. Vi står sammen i denne kampen, og i det minste får vi noen gode historier å dele på kvelden. Så heis glasset, folkens! Her er til alle de som klager, men også ler av vår felles arbeidshverdag.