Pstereo: En Kjærlighetshistorie med Litt Klaging
Så, la oss snakke om Pstereo. Ja, det festivalen med så mye hype at man nesten forventer at det skal regne konfetti og at hver artist skal være den beste i verden. Jeg mener, Pstereo er jo kjent for å samle folk og gi oss opplevelser, men kan vi ta et øyeblikk for å snakke om de tingene som bare... ikke funker?
Først og fremst, la oss snakke om matutvalget. Jeg trodde jeg kom til en festival, ikke en dystopisk matkrise! Jeg mener, er det virkelig nødvendig å sette opp boder med så mye fancy, eksotisk mat at jeg føler meg som en uforklarlig matkritiker? En taco med ananas og koriander? Ja, takk, men hvor er den gode, gamle festivalpølsa?!
Og så er det været. Åh, været! Hvis det er én ting jeg har lært om Pstereo, er det at man alltid må forberede seg på å bli død våt. Det er som om værgudene har en personlig vendetta mot alle som har gledet seg til å stå ute og danse til musikk. Jeg mener, er det noe mer trist enn å stå i regnet med en plastikkponcho og se på favorittartisten din fra 50 meter unna?
Og la oss ikke glemme mobildekning! Jeg vet ikke med deg, men når jeg er på festival, vil jeg gjerne dele hvert øyeblikk med vennene mine. Men der står jeg, med telefonen i været som om jeg prøver å fange signalet fra en romstasjon. Det er som om mobilnettet har gått på ferie samtidig med meg.
Men tross alt dette, så er det noe magisk med Pstereo. Det er noe ved å se artister på scenen, selv om jeg står i en dam av gjørme og klager over maten. Kanskje det er fellesskapet? Kanskje det er musikken? Eller kanskje det er bare tanken på at vi alle lider litt sammen. Så her er til deg, Pstereo! Jeg klager, men jeg elsker deg likevel.
Nå skal jeg begynne å spare til neste år, for det er åpenbart at vi må gi dette et nytt forsøk – men kan vi ikke ha litt mindre regn og litt mer pølse neste gang?
Først og fremst, la oss snakke om matutvalget. Jeg trodde jeg kom til en festival, ikke en dystopisk matkrise! Jeg mener, er det virkelig nødvendig å sette opp boder med så mye fancy, eksotisk mat at jeg føler meg som en uforklarlig matkritiker? En taco med ananas og koriander? Ja, takk, men hvor er den gode, gamle festivalpølsa?!
Og så er det været. Åh, været! Hvis det er én ting jeg har lært om Pstereo, er det at man alltid må forberede seg på å bli død våt. Det er som om værgudene har en personlig vendetta mot alle som har gledet seg til å stå ute og danse til musikk. Jeg mener, er det noe mer trist enn å stå i regnet med en plastikkponcho og se på favorittartisten din fra 50 meter unna?
Og la oss ikke glemme mobildekning! Jeg vet ikke med deg, men når jeg er på festival, vil jeg gjerne dele hvert øyeblikk med vennene mine. Men der står jeg, med telefonen i været som om jeg prøver å fange signalet fra en romstasjon. Det er som om mobilnettet har gått på ferie samtidig med meg.
Men tross alt dette, så er det noe magisk med Pstereo. Det er noe ved å se artister på scenen, selv om jeg står i en dam av gjørme og klager over maten. Kanskje det er fellesskapet? Kanskje det er musikken? Eller kanskje det er bare tanken på at vi alle lider litt sammen. Så her er til deg, Pstereo! Jeg klager, men jeg elsker deg likevel.
Nå skal jeg begynne å spare til neste år, for det er åpenbart at vi må gi dette et nytt forsøk – men kan vi ikke ha litt mindre regn og litt mer pølse neste gang?
Kommentarer (0)
Logg inn for å skrive en kommentar
Ingen kommentarer ennå.