Skjærtorsdag: En blanding av tradisjon og frustrasjon!

Skjærtorsdag, folkens! Den dagen hvor vi feirer noe som for de fleste av oss er mer et spørsmål om tradisjon enn en reell forståelse av hva som faktisk skjer. La oss være ærlige: mesteparten av oss vet egentlig ikke hva vi feirer, men vi kaster oss over påskelammet som om det var det mest naturlige i verden.

Og så er det de som insisterer på at vi må ha fisk. FISK! Ja, jeg vet, Jesus spiste fiske, men kom igjen, vi lever i 2023. Jeg har virkelig ikke tid til å stå og filetere laks klokken 17.00 når jeg heller kunne ha vært på sofaen med en boks med sjokolade.

Og hva med påskepynten? Den henger fortsatt oppe fra jul, og å dra den ned for å henge opp påskeegg er som å be meg å ta på meg vinterjakken igjen. Vi er i april, folkens! Våren skal være her! Men nei, her sitter jeg og irriterer meg over at det fortsatt er snø på bakken.

Skjærtorsdag er også den dagen ingen vil være ansvarlig for middagen, så vi ender opp med å lage en salat som ingen vil spise. Og så, som en dårlig vits, har vi alltid den ene slektningen som kommer med “spesialiteten” sin: en skikkelig tørket fisk som står på bordet som et monument av elendighet. Takk for at du har gjort Skjærtorsdag så mye mer spennende, tante Berit!

Men, til tross for all klagingen, må jeg innrømme at det er noe særegent med å sitte rundt bordet med familien, iført klær som vi kanskje burde ha kastet for lengst, og dele historier som er så gamle at de nesten er myter. Det er en slags tradisjon, og kanskje er det verdt det. Bare så lenge det er mer sjokolade enn fisk.

Skjærtorsdag, jeg elsker deg – men kan vi være enige om at det er på tide med noen nye tradisjoner?