Stavanger: Byen som stjal hjertet mitt (og lot det fryse fast)
Så, la oss prate litt om Stavanger. Jeg vet, jeg vet... alle elsker denne byen. Men la meg gi deg en dose realitet. Først av alt, vær så snill å fortell meg hvorfor det alltid blåser i Stavanger! Jeg mener, er det en uskreven regel her at vinden må være like sterk som min kaffe om morgenen? Jeg hadde på meg en jakke så tykk at jeg så ut som en vandrende marshmallow, og likevel frøs jeg. Det er en prestasjon i seg selv.
Og så har vi været. Jeg skal ikke si at det regner mer enn i Bergen, men jeg vurderte seriøst å investere i en dykkermaske og snorkel for å navigere meg gjennom sentrum. Jeg kan riktignok dra til Breiavatnet for å ta "ennå en selfie", men det er ikke lett å smile når ansiktet mitt er mer vått enn en svamp. Men hey, det gir meg jo en ekstra grunn til å se ut som en grått monster direkte fra havet!
Og, kan vi snakke litt om infrastrukturen? Det er som om noen har bestemt seg for å lage veier i en labyrint. Jeg sverger at jeg har kjørt rundt i noen av de samme rundkjøringene så mange ganger at jeg begynner å kjenne folkene som står der. "Hei, igjen! Ja, det er meg! Den tapte sjåføren!"
Men, tross alt det, er det noe med Stavanger som får deg til å smile etter en klage. Kanskje det er de koselige kaféene hvor jeg kan få en latte som er så god at jeg glemmer at jeg har fryst i to timer. Eller de vennlige folkene som alltid har et smil på lur, uansett hvor mange stormer som drar inn over byen. Så her sitter jeg, med en blanding av frustrasjon og fremdeles litt kjærlighet. Det er noe spesiellt med denne byen, selv når den irriterer meg. Det er som å ha en venn som alltid kommer for sent – du klager, men du vil aldri bytte dem ut.
Stavanger, du er en merkelig by, men jeg antar at jeg er stuck with you. Og det er kanskje ikke så verst likevel.
Og så har vi været. Jeg skal ikke si at det regner mer enn i Bergen, men jeg vurderte seriøst å investere i en dykkermaske og snorkel for å navigere meg gjennom sentrum. Jeg kan riktignok dra til Breiavatnet for å ta "ennå en selfie", men det er ikke lett å smile når ansiktet mitt er mer vått enn en svamp. Men hey, det gir meg jo en ekstra grunn til å se ut som en grått monster direkte fra havet!
Og, kan vi snakke litt om infrastrukturen? Det er som om noen har bestemt seg for å lage veier i en labyrint. Jeg sverger at jeg har kjørt rundt i noen av de samme rundkjøringene så mange ganger at jeg begynner å kjenne folkene som står der. "Hei, igjen! Ja, det er meg! Den tapte sjåføren!"
Men, tross alt det, er det noe med Stavanger som får deg til å smile etter en klage. Kanskje det er de koselige kaféene hvor jeg kan få en latte som er så god at jeg glemmer at jeg har fryst i to timer. Eller de vennlige folkene som alltid har et smil på lur, uansett hvor mange stormer som drar inn over byen. Så her sitter jeg, med en blanding av frustrasjon og fremdeles litt kjærlighet. Det er noe spesiellt med denne byen, selv når den irriterer meg. Det er som å ha en venn som alltid kommer for sent – du klager, men du vil aldri bytte dem ut.
Stavanger, du er en merkelig by, men jeg antar at jeg er stuck with you. Og det er kanskje ikke så verst likevel.
Kommentarer (0)
Logg inn for å skrive en kommentar
Ingen kommentarer ennå.