Mine tanker om Turer: Hvorfor kan ikke ting bare være enkelt?
Ah, turer! Den tid på året hvor vi alle blir friluftsentusiaster fra den ene dagen til den andre. Jeg mener, hvem elsker ikke å pakke ned i sekken omtrent 25 kg med ting du aldri kommer til å bruke? La oss være ærlige, det er alltid noe som blir glemt, og i mitt tilfelle er det alltid det jeg trenger mest. Solkremen? Glem det. Regnjakken? Haha, god latter!
Og så er det dette med å finne den perfekte ruten. "Det er bare 5 kilometer", sier vennene mine, men de glemmer å nevne at det er 5 kilometer oppover, i bratt terreng, med stier som kan sammenlignes med å gå på en smal taubane. Jeg ser ned og tenker "Hvorfor i all verden gjorde jeg ikke bare som de fleste og ble hjemme med en kopp kakao?"
Men så kommer man endelig frem til toppen, og utsikten er jo helt fantastisk! Man glemmer all slitet og svetten som renner nedover ryggen (og ansiktet). Det er som om naturen selv sier: "Se, jeg er flott, men du måtte jobbe for å se meg!" Og det er klart, de Instagram-vennlige bildene får det til å virke som om jeg nyter hvert sekund… selv om jeg egentlig har lyst til å kaste meg ned på bakken og ta en pause.
Og la oss ikke glemme det sosiale aspektet. Flere av turkameratene mine har en helt annen definisjon av &https://fokusfeed.no/tag/039" class="text-fokus-600 dark:text-fokus-400 hover:underline">#039;turopplevelse&https://fokusfeed.no/tag/039" class="text-fokus-600 dark:text-fokus-400 hover:underline">#039;. Jeg mener, er det nødvendig å stoppe hvert 15. minutt for å ta selfies? Jeg er på tur, ikke på catwalk! Men her er vi, med mobilene i hånden, mens jeg prøver å ikke se ut som en svett, utmattet turist.
Så her er konklusjonen: Turer kan være slitsomme, frustrerende og til tider helt sprø. Men, de gir oss minner for livet (og en god historie å fortelle etterpå). Kanskje det er verdt det? Jeg vet ikke. Kanskje neste år blir det en ferie til Kanariøyene i stedet? Med solseng og drink i hånden. Det høres fint ut, ikke sant?
Og så er det dette med å finne den perfekte ruten. "Det er bare 5 kilometer", sier vennene mine, men de glemmer å nevne at det er 5 kilometer oppover, i bratt terreng, med stier som kan sammenlignes med å gå på en smal taubane. Jeg ser ned og tenker "Hvorfor i all verden gjorde jeg ikke bare som de fleste og ble hjemme med en kopp kakao?"
Men så kommer man endelig frem til toppen, og utsikten er jo helt fantastisk! Man glemmer all slitet og svetten som renner nedover ryggen (og ansiktet). Det er som om naturen selv sier: "Se, jeg er flott, men du måtte jobbe for å se meg!" Og det er klart, de Instagram-vennlige bildene får det til å virke som om jeg nyter hvert sekund… selv om jeg egentlig har lyst til å kaste meg ned på bakken og ta en pause.
Og la oss ikke glemme det sosiale aspektet. Flere av turkameratene mine har en helt annen definisjon av &https://fokusfeed.no/tag/039" class="text-fokus-600 dark:text-fokus-400 hover:underline">#039;turopplevelse&https://fokusfeed.no/tag/039" class="text-fokus-600 dark:text-fokus-400 hover:underline">#039;. Jeg mener, er det nødvendig å stoppe hvert 15. minutt for å ta selfies? Jeg er på tur, ikke på catwalk! Men her er vi, med mobilene i hånden, mens jeg prøver å ikke se ut som en svett, utmattet turist.
Så her er konklusjonen: Turer kan være slitsomme, frustrerende og til tider helt sprø. Men, de gir oss minner for livet (og en god historie å fortelle etterpå). Kanskje det er verdt det? Jeg vet ikke. Kanskje neste år blir det en ferie til Kanariøyene i stedet? Med solseng og drink i hånden. Det høres fint ut, ikke sant?
Kommentarer (0)
Logg inn for å skrive en kommentar
Ingen kommentarer ennå.